Uke 2: Frihet på avbetaling – og hevn med renter

I helgen som var, så jeg filmen The Shawshank Redemption. Forskjellen denne gangen er at dette er en film jeg tidligere har sett i mine yngre dager. Etter beste minne gikk jeg i niende klasse på ungdomsskolen, og jeg vil tro filmen var en del av engelsktimen.

La oss spole tilbake til året 2007: Jeg hadde blondt, frityrstekt hår, oransje fjes og edderkoppbein til øyevipper. Klasserommet duftet intenst av Axe body spray og Britney Spears Fantasy-parfyme. Ingen av jentene var spesielt giret på å se filmen da læreren fortalte at den handlet om menn i fengsel som prøvde å komme seg ut og få seg et bedre liv. Guttene så nok for seg en filmversjon av Prison Break. Samtlige ble skuffet.

Da vi så filmen, rullet jeg med øynene så mye at jeg ble både tørr i øynene og delvis svimmel de rullet rundt som om de var i en tørketrommel. Rapporten vi måtte skrive i etterkant, viste tydelig at dette ikke var en film jeg likte. Jeg mener å huske at jeg fikk ganske mange streker under ord som «teit», «kjedelig» og «meningsløs», fordi påstandene mine var fullstendig grunnløse.

Spoler vi frem til i dag, vil jeg si at jeg klarte å se filmen med nye øyne, uten forhåndsdømming. Jeg skal ærlig innrømme at det fortsatt ikke er en film jeg planlegger å se igjen, men jeg anerkjenner at dette er en kritikerrost film som fortjener å bli sett med litt mer modne øyne  og muligens litt mer hjernekapasitet og færre hormoner. Jeg forstår hva læreren ønsket å oppnå ved å vise oss filmen, men den gang var det nok lite læring og refleksjon. Det meste gikk rett over hodet på oss.

Filmen starter med at Andy blir dømt for mordet på sin kone og elskeren hennes, uten at vi som seere får vite om han faktisk er skyldig. Dette skaper spenning: Gjorde han det virkelig? Samtidig ser vi en mann som fremstår som et prakteksemplar han jobber iherdig for å forbedre fengselsbiblioteket, får seg venner og etter hvert tillit fra de ansatte. Vi blir glade i ham som karakter og sympatiserer med ham, mens vi hele tiden lurer på om han egentlig er skyldig i et dobbeltdrap. Etter hvert utvikler han et nært vennskap med Red, som har vært i fengselet lenge og har mistet håpet om et liv på utsiden.

Filmen byr på sterke øyeblikk blant annet når en av de eldste fangene blir løslatt, men ikke klarer å tilpasse seg livet utenfor murene, og ender med å ta sitt eget liv. Denne scenen gjør oss bekymret for at Red skal lide samme skjebne når han omsider slipper ut. I stedet velger han å dra til Mexico for å møte Andy, som har lagt igjen penger og et brev til ham på stedet der han fridde til sin avdøde kone.

Filmen er spennende hele veien og prioriterer hva den bruker tid på ved hjelp av både montasjer og Red som fortellerstemme, jeg synes dette blir litt rart til tider, samtidig som det er nostalgisk.

En ting som irriterer meg er at Andy fremstilles som en slags feilfri supermann, smart, snill, gjennomtenkt, god som gull og elsket av alle. Jeg skulle gjerne visst mer om de andre innsatte i mellomtiden, særlig Red. Han er mer enn bare en forteller og tilskuer, men filmen gir ham ikke like mye dybde som jeg kunne ønsket. Ja, han hjelper Andy men uten å forstå hva han egentlig bidrar til.

Noen vil kanskje si at Andy er genial, men jeg tenker at man ikke er så smart hvis man bruker 19 år på å rømme. Samtidig kan det argumenteres for at tiden var nødvendig for å grave seg ut og bygge opp nok tillit, spesielt fra fengselsdirektøren.

Høydepunktet for meg er når Andy går inn i banken og tar ut alle pengene han har hjulpet direktøren med å hvitvaske via aliaset Randall Stephens. Den siste scenen, når Andy og Red gjenforenes på stranden i Mexico, er en emosjonell avslutning som kan få tårene til å trille, men kanskje litt klisjè. Filmen er en tragedie fylt med humor, håp, drømmer så den har egentlig alt så jeg vil rett og slett gi filmen 8/10. Fortids- meg tok nok feil.