Uke 2: Frihet på avbetaling – og hevn med renter

I helgen som var, så jeg filmen The Shawshank Redemption. Forskjellen denne gangen er at dette er en film jeg tidligere har sett i mine yngre dager. Etter beste minne gikk jeg i niende klasse på ungdomsskolen, og jeg vil tro filmen var en del av engelsktimen.

La oss spole tilbake til året 2007: Jeg hadde blondt, frityrstekt hår, oransje fjes og edderkoppbein til øyevipper. Klasserommet duftet intenst av Axe body spray og Britney Spears Fantasy-parfyme. Ingen av jentene var spesielt giret på å se filmen da læreren fortalte at den handlet om menn i fengsel som prøvde å komme seg ut og få seg et bedre liv. Guttene så nok for seg en filmversjon av Prison Break. Samtlige ble skuffet.

Da vi så filmen, rullet jeg med øynene så mye at jeg ble både tørr i øynene og delvis svimmel de rullet rundt som om de var i en tørketrommel. Rapporten vi måtte skrive i etterkant, viste tydelig at dette ikke var en film jeg likte. Jeg mener å huske at jeg fikk ganske mange streker under ord som «teit», «kjedelig» og «meningsløs», fordi påstandene mine var fullstendig grunnløse.

Spoler vi frem til i dag, vil jeg si at jeg klarte å se filmen med nye øyne, uten forhåndsdømming. Jeg skal ærlig innrømme at det fortsatt ikke er en film jeg planlegger å se igjen, men jeg anerkjenner at dette er en kritikerrost film som fortjener å bli sett med litt mer modne øyne  og muligens litt mer hjernekapasitet og færre hormoner. Jeg forstår hva læreren ønsket å oppnå ved å vise oss filmen, men den gang var det nok lite læring og refleksjon. Det meste gikk rett over hodet på oss.

Filmen starter med at Andy blir dømt for mordet på sin kone og elskeren hennes, uten at vi som seere får vite om han faktisk er skyldig. Dette skaper spenning: Gjorde han det virkelig? Samtidig ser vi en mann som fremstår som et prakteksemplar han jobber iherdig for å forbedre fengselsbiblioteket, får seg venner og etter hvert tillit fra de ansatte. Vi blir glade i ham som karakter og sympatiserer med ham, mens vi hele tiden lurer på om han egentlig er skyldig i et dobbeltdrap. Etter hvert utvikler han et nært vennskap med Red, som har vært i fengselet lenge og har mistet håpet om et liv på utsiden.

Filmen byr på sterke øyeblikk blant annet når en av de eldste fangene blir løslatt, men ikke klarer å tilpasse seg livet utenfor murene, og ender med å ta sitt eget liv. Denne scenen gjør oss bekymret for at Red skal lide samme skjebne når han omsider slipper ut. I stedet velger han å dra til Mexico for å møte Andy, som har lagt igjen penger og et brev til ham på stedet der han fridde til sin avdøde kone.

Filmen er spennende hele veien og prioriterer hva den bruker tid på ved hjelp av både montasjer og Red som fortellerstemme, jeg synes dette blir litt rart til tider, samtidig som det er nostalgisk.

En ting som irriterer meg er at Andy fremstilles som en slags feilfri supermann, smart, snill, gjennomtenkt, god som gull og elsket av alle. Jeg skulle gjerne visst mer om de andre innsatte i mellomtiden, særlig Red. Han er mer enn bare en forteller og tilskuer, men filmen gir ham ikke like mye dybde som jeg kunne ønsket. Ja, han hjelper Andy men uten å forstå hva han egentlig bidrar til.

Noen vil kanskje si at Andy er genial, men jeg tenker at man ikke er så smart hvis man bruker 19 år på å rømme. Samtidig kan det argumenteres for at tiden var nødvendig for å grave seg ut og bygge opp nok tillit, spesielt fra fengselsdirektøren.

Høydepunktet for meg er når Andy går inn i banken og tar ut alle pengene han har hjulpet direktøren med å hvitvaske via aliaset Randall Stephens. Den siste scenen, når Andy og Red gjenforenes på stranden i Mexico, er en emosjonell avslutning som kan få tårene til å trille, men kanskje litt klisjè. Filmen er en tragedie fylt med humor, håp, drømmer så den har egentlig alt så jeg vil rett og slett gi filmen 8/10. Fortids- meg tok nok feil.

Ukens film review: Pulp fiction

Pulp fiction movie poster

Pulp Fiction – anmeldelse fra en skeptiker som ble overbevist

Jeg gikk ikke inn i å se denne filmen med noen forventninger om å like den – faktisk var jeg ganske negativt innstilt. Dette er nok ikke min type filmsjanger, men jeg må ærlig innrømme at jeg ble positivt overrasket. Som en millennial "snowflake" ble jeg flere ganger rystet av dialogen som kom ut av noen av karakterenes munn. Det er mye «hverdagsrasisme» her, og det føles ganske mørkt og ubehagelig å se tilbake på 90-tallet med det perspektivet.

Scenen hvor Mia Wallace tar en overdose ved å sniffe heroin, og hvordan de prøver å redde henne med en sprøyte rett i hjertet, var ekstremt ubehagelig å se på. Den var rystende, men jeg forstår godt hvorfor akkurat den scenen har blitt så ikonisk. Kjellerscenen med Butch var også vanskelig å se på. For min del var Butch sin storyline generelt ganske kjedelig og føltes unødvendig – jeg var mest redd for at filmen skulle avslutte med ham og at jeg ikke skulle få vite mer om Jules.

Historien med Mia og Vincent var grei, men føltes litt lang og lite engasjerende. Det skjedde ikke så mye som utviklet karakterene eller drev filmen fremover. Jeg likte Jules veldig godt, og synes det var synd at hans storyline føltes litt forhastet – han er en interessant karakter, og det er uheldig at han bare er med i starten og slutten av filmen.

Alle karakterene i filmen er ganske ufyselige i handlingene sine, og kanskje nettopp derfor ender man opp med å like dem som personer. Det gir filmen et ekstra lag med spenning – man vet aldri helt hvor man har dem. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt forstår hva målet eller budskapet med filmen er. Kanskje er det et forsøk på å gi oss «vanlige folk» et slags innblikk i livet til leiemordere og kriminelle – og at midt mellom skyting, overdoser og kjellervoldtekter, så er de faktisk som deg og meg. (Nesten, da.)

Så, hva likte jeg egentlig med filmen? Ikke nødvendigvis selve spenningen eller all volden – men kontrasten mellom det og dialogen, spesielt mellom Jules og Vincent. De snakker om helt hverdagslige, kjedelige ting både før, under og etter de gjør sykt kriminelle ting. Det minner oss litt på at kriminelle også er mennesker med meninger om cheeseburgere og fotmassasje. Det er akkurat denne kontrasten mellom handling og samtale som gjorde hele filmen for meg.

Jeg har fått beskjed om å nevne at jeg bare har sett filmen én gang, og at det kanskje ikke er nok for å «forstå» den fullt ut – men jeg velger likevel å gi den 7 av 10 stjerner. Takk til alle som anbefalte (les: tvang) meg til å se den – det var overraskende verdt det.

Hadet bloggen!